NKF Magasinet | A03. Pipelife
930
page-template-default,page,page-id-930,ajax_updown_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-14.4,qode-theme-bridge,wpb-js-composer js-comp-ver-5.4.7,vc_responsive
ARTIKKELANNONSE

Oppfordrer til å velge miljødeklarasjon

Offentlige innkjøpere skal lede an i det grønne skiftet, men velger sjelden produktene med miljødeklarasjon. – Det er på tide åomdanne fine ord til handling, mener Pipelife-sjef Kjell J. Larsen.

Målet må jo være at offentlige anskaffelser skal skje på bakgrunn av kriterier som gir forutsigbarhet for norsk næringsliv – og som gir næringslivet rom til innovasjon og videreutvikling av konkurransekraft.»

Ingen i Norge produserer mer plastrør enn bedriften med hovedsete i Surnadal. Pipelife ligger også i front med miljødeklarasjon på produktene sine. Offentlig sektor skulle velge miljø, men ofte blir det med de fine ordene.

– Da Vidar Helgesen og Monica Mæland kalte inn til informasjonsmøte i juni 2016, fortalte de oss og alle de andre tilhørerne hvordan offentlige innkjøp skulle være Norges viktigste motor for å lede an i det grønne skiftet, sier administrerende direktør Kjell J. Larsen.

 

500 MILLIARDER

I offentlige innkjøp for nesten 500 milliarder kroner skulle det stilles krav til verdier ikke bare målt i kroner, men også målt opp mot miljøet. Stortinget og Regjeringen vedtok at miljøverdiene skal telle inntil 30 prosent når det besluttes hvem som skal få et anbud. Verden er mest opptatt av ett hovedpoeng knyttet til miljøet: Klimaendring. Det som spesielt påvirker klimaet, og som blant andre Nye Veier, Statsbygg og Forsvarsbygg fokuserer på, er CO2-utslipp.

– Allerede seks år før det ble tatt opp i regjeringen og presentert av ministrene, etablerte vi et eksternrevidert miljøregnskap i bedriften vår. Det er ikke bare noe vi snakker om, vi dokumenterer at vi tar samfunnsansvar, og miljøregnskapet ligger ute på hjemmesidene våre så alle kan se på hvordan det utvikler seg, forteller Larsen.

 

ALENE MED EPD

Så kom EPD – det vil si miljødeklarasjoner for produktene.

– EPD Norge sa at industrien måtte hente fram og dokumentere miljøpåvirkningene for varene sine gjennom livssyklusen: Råvareproduksjon, vareproduksjon og transport til og fra fabrikk. EPD-ene er basert på en felles europeisk standard. Her har vi vært tidlig ute, og innenfor vår del av industrien er vi fortsatt i dag kanskje den eneste som har egne EPD-er for plastrør til kommunalteknikk og vei, sier han. Og det er der Larsen reagerer på at det blir mye prat, men lite handling fra det offentlige Norge.

– Selv om vi har hatt to år hvor offentlig sektor har vært oppmuntret til å ta inn miljøaspektet i anbudene sine, har det så langt skjedd i veldig liten grad. Og i hvert fall ikke slik at det omfatter varer som vi er med og konkurrerer om leveransen på, ifølge Kjell J. Larsen.

– Målet må jo være at offentlige anskaffelser skal skje på bakgrunn av kriterier som gir forutsigbarhet for norsk næringsliv – og som gir næringslivet rom til innovasjon og videreutvikling av konkurransekraft. Det har vi per i dag ikke sett noe som helst til.

 

TRANSPORT

Larsen forstår at det ikke finnes noen «quick fix». Difi – Direktoratet for forvaltning og IKT – har fått i oppdrag å lage en veileder slik at offentlige innkjøpere skal bli tryggere på hva de skal gjøre. Det han savner – og etterlyser – er at noen skal gå foran og vise vei.

– I den nye regjeringen ble miljøministeren utfordret på det grønne skiftet. Da sa Ola Elvestuen at regjeringen har forsterket satsingen på tre områder, og ett av dem er transport. I Norge utgjør transport i overkant av 15 prosent av de totale CO2-utslippene. Målet i den nye regjeringsplattformen er vi skal oppnå en CO2-reduksjon i norsk transport på 40 prosent, sier Larsen.

 

«BACK TO THE EIGHTIES»

Det snakkes blant annet om å flytte varetransport fra bil til bane og sjø. – For litt over ti år siden fikk vi noen millioner av skattebetalernes penger, gjennom Forskningsrådet, for å finne frem til og utvikle de beste fremføringsveiene for vår type varer i vår del av norsk næringsliv. Det viser seg at det beste var det som var praksis på 1980- og 1990-tallet. Store deler av det vi produserer, bør lastes, losses og transporteres bare én gang, forteller Pipelife-sjefen, som ofte konkurrerer mot rør som importeres, ofte langveisfra. Det vil si at varene bør gå på passe store biler som lastes fulle og kjøres direkte fra produksjonen til installasjonsstedet.

– Dette sitter Sintef og andre – inklusive oss – med gode data på. Det som i praksis er skjedd, er det motsatte. Norsk offentlig sektor har overlatt mer eller mindre alt knyttet til logistikk, til distributørene, sier han.

 

MILJØFIENDTLIG «JUST IN TIME»

Det betyr at varene til bygg- og anleggsnæringen går via sentrallager og regionlager, ofte og veldig godt timet. Just in time, som det heter.

– Det kan virke veldig gunstig for både byggherre og utbygger, men det er overhodet ikke samfunnsøkonomisk. Ei heller gunstig med tanke på transportlengder og klimagasser, ifølge Kjell J. Larsen.

Når Pipelife starter med råvaren på egne fabrikker og følger verdiskapningen frem til varen er levert, så utgjør transporten 75 prosent av CO2-utslippene. I mange tilfeller går transporten til et sentrallager. Så får den en ny transport derfra, gjerne like lang eller lenger.

 

FORNUFTIG VOLUM

– Helt klart lenger enn det som ville vært mulig hvis de som skal ha varene, hadde vært forberedt på å ta imot fornuftige volum, slik som før. Det som er viktig i tillegg til å stille krav i et anbud, er å tilrettelegge for at det blir mulig å gjøre det bærekraftig for transportørene og alle i næringslivet som har innflytelse på det totale klima- og miljøregnskapet, mener han.

– Vi ser demonstrasjonene på skolene der de fremtidige styrerne og medarbeiderne våre forteller foreldrene sine og oss at dette ikke er mer å diskutere – nå må vi gjøre ting annerledes. I vår del av bransjen sitter offentlige byggherrer med to nøkler til døra til det grønne skiftet. Den ene nøkkelen handler om de formelle sidene ved innkjøp og anbud. Den andre åpner opp for å la det som er riktig, skje i praksis, sier Larsen.

 

DET DIGITALE SKIFTET

Pipelife Norge feirer 50-årsjubileum i september 2019. Året starter med et bærekraftprosjekt for å tilrettelegge for at de godt over 200 arbeidsplassene, blant annet på tre fabrikker i distrikts-Norge, skal sikres også for de neste 50 årene. I dét inngår modernisering, automatisering, rasjonalisering og digitalisering. Byggebransjen har kommet langt med digitaliseringen, ikke minst takket være Statsbygg og Forsvarsbygg. I anleggsnæringen og vannsektoren er digitaliseringen mer i oppstarten, men Pipelife vil gjerne ta en ledende rolle også i det digitale skiftet og har både ansatt kybernetikere og etablert en egen avdeling for digital innovasjon og transformasjon – Horisontprogrammet. I dette programmet skal Pipelife samarbeide med byggherrer, kommuner, entreprenører og andre partnere om hvordan infrastrukturen skal kunne utvikles til å bli smart.

 

VANN I UTVIKLING

For Kjell J. Larsen er vann det naturlige eksempelet. Hvordan kan den norske drikkevannsforsyningen gjøres mer bærekraftig? Hvordan skal vannet som kommer ned fra himmelen i uforutsigbare mengder og på uforutsigbare plasser, tas hånd om som en ressurs uten at det ødelegger? Og hvordan skal anleggene som tar hånd om kloakken, driftes mer effektivt?

– Vannbransjen står foran mer utvikling og vekst enn veldig mange andre bransjer i tida som kommer, og vi ser store muligheter til å kunne bidra, sier Kjell Larsen i Pipelife.

Kjell J. Larsen etterlyser offentlige innkjøpere som går foran og viser vei.
Vannbransjen står foran mer utvikling og vekst enn veldig mange andre bransjer i tiden som kommer.